Fødsel, konfirmasjon og ekteskap

Fødsel, konfirmasjon og ekteskap:

Når barna blei døpt og fikk navn, fulgte en gamle, nedarva tradisjoner som har holdt seg like til nåtida. Forfedrene skulle æres ved at nye skudd i ætta fikk navn etter dem. De 2 første guttene fikk navn etter bestefedrene, og de 2 første jentene etter bestemødrene. De som kom etter fikk navn etter andre nære slektninger en ville hedre. I store barneflokker blei også foreldrene oppkalt og barn som døde blei oppkalt når neste barn kom. Det fantes visse unntak fra disse reglene. Hadde faren eller mora vært gift før, fikk første barnet navnet etter den døde ektefellen dersom det var samme kjønn.

Når det gjaldt etternavn blei faren oppkalt, for eksempel het oldefar Johannes Karlsen Iden fordi faren het Karl og bodde på Iden (Io) og oldemor het Berthine Andreasdt Haugland fordi faren het Andreas og bodde på Haugland. Det har på den måten vært forholdsvis enkelt å følge slekta bakover fra rundt 1900. Men omkring 1900 endra dette seg. En begynte da å ta kun stedsnavn til etternavn og noen tok kun etternavnet til faren, dette spesielt i byene. Farfar blei derfor hetende Leiv Iden fordi han var født på Iden og farmor blei døpt Gerd Helen Halvorsen, ikke fordi faren het Halvor men fordi han het Halvorsen til etternavn.

I Norge blei konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Det blei lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med hånds-påleggelse og forbønn. Med påbudet blei konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamen i kirken blei han “attvist” og måtte konfirmeres på nytt neste år. Konfirmasjon var tvungen fram til 1912. Da blei konfirmasjonen frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen blei opphevet. I alterboken fra 1920 ble løfteavleggelsen utelatt og konfirmasjonen blei oppfattet som en ren velsignelseshandling.

Fra midten av 1700 tallet og frem til 1854 sa loven at alle som ikke eide fast eiendom eller ikke hadde noen til å forsørge seg måtte ha fast arbeid. For mannen var det mange yrker å velge mellom, men for kvinner var det i stor grad tjeneste yrket som var alternativet. Etter at konfirmasjonen blei obligatorisk i 1736 fikk de fleste barn og ungdom en form for skolegang pga. at de måtte kunne lese bibelen. Det gjorde at det blei vanlig å gå ut i tjeneste først etter konfirmasjonen. Når du hadde signert en avtale om tjeneste kunne du ikke si opp før tiden, uansett hvordan du hadde det! Ifølge Christian V Norske lov fra 1687 var flyttedagene satt til 14 april og 14 oktober, først da kunne en bytte arbeidsgiver.

Da alle var så sterkt knyttet til jorda var det lagt stor vekt på at en ved giftermål og på andre måter sikra seg at jorda ikke gikk ut av ætta. Det gjaldt ikke bare selveiende bønder, men til en viss grad også husmenn som hadde sittet på gården i flere ætte ledd. Men det var strenge regler for giftermål innen ætta. Fram til 1700 tallet kunne ikke tremenninger gifte seg. Men hadde en godt med penger kunne en likevel kjøpe seg kongelig bevilling, en kunne til og med søke om å få gifte seg med søskenbarn. Ut på 1800 tallet var ikke dette så strengt lengre og det hendte da rett ofte at søskenbarn gifta seg.

Når de feiret bryllup, holdt de det gjerne gående i både 2 og 3 dager. Karene stasa seg opp med sølv knappa vest og kvinnene med bunad og silkeplagg.

Det var vanlig at en enkemann eller enke gifta seg igjen kort tid etter at ektefellen var død. Det var i svært mange tilfeller fornuftsekteskap for å sikre seg levemåten i den harde striden for tilværelsen. Gårds-enker var ettertrakta, selv om de satt på leilendingsgårder og således ikke rådde fritt over ressursene på gården.

Ugifte som fikk barn blei strengt straffa. I første halvpart av 1700 var det vanlig at gutten fikk 12 riksdaler i bot og jenta det halve. Det svarte til 3-4 års lønn for ei tjenestejente. Gutter som var i kongens tjeneste slapp bot. De som ikke greide å skaffe penger til bota blei straffa med gapestokk ved kirka 3 søndager på rad. Eller de blei sendt vekk for å arbeide i 2 år. En gift som fikk barn utenfor ekteskap måtte bøte halve eiendommen sin til kongen. Ektemannen måtte også betale bot dersom kona kom i barsel for tidlig etter bryllupet.

Selv om Norge hadde mange selveiende bønder var det også mange som hadde jorda til låns, altså leilendinger og husmenn. En husmann fikk drive jorda mot arbeidsplikt, men eide den ikke. Noen gårder hadde også det en kaller innerst. En innerst dreiv ikke jorda, men bodde på gården som en leieboer og arbeidet for lønn hos andre. Gårder ved sjøen kunne også ha strandsittere, de var de nederste på rangstien. De livnærte seg ofte av forskjellig arbeid knyttet til sjøen, men også med arbeid på nærliggende gårder. Steder med mange strandsittere blei strandsteder som utviklet seg til små handelsplasser, en utvikling som spesielt skjedde om stedet også blei tollsted.

Kun odlesgutten, og i noen få tilfeller odelsjenta, på en gård blei selveiende og søskna endte ofte som husmenn, inderste eller strandsittere om de da ikke gifta seg til en annen gård, dro til en eller annen by og fikk seg arbeid eller emigrerte til Amerika.