Bestemor - Haugland, en av tippoldeforeldrene deres våre barnebarn - om henne er ikke fortalt mye i ”Spelhaugen”. Når oldemor Berthine har snakket om gamle dager har hun nevnt sine egne år. Jeg husker denne lille spenstige, tynne skråtten som ikke brukte å gå. Hun sprang, småsprang eller gikk i lett trav, enten hun bar kipebører, vassele med vassbøtter, eller hadde andre ærend. Mor Kari (tante) har ikke så lite fra henne i seg Mr. Torjer (tante Kari sin sønn). Tippoldemor hadde heller ingen ”taus” til å hjelpe seg med barneflokken. Hun lå dagen til ende hver gang hun fødte en ny borger og var så i full sving igjen. Ungene krevde ikke så stor oppmerksomhet den gang, det er så, men morskjærligheten fikk de i full mon, det har jeg fra hennes barns munn og det lille jeg opplevet henne som barnebarn.

For småkårskonene var det full fart fra den gryende morgen til seine kvelden. Søvnen slet nok i skrotten da hun steg av sengebenken til gruen på kjøkkenet for å legge torv til glørne. Lampen eller talglyset blev tent og så bar det i floren (fjøset) hvor syvsoverne i sauegarden breket seg på beina og stakk sine sultne masker ut mellom sprinklene. De fire kuene rautet matkrav mot henne, men hadde å vente. Først måtte renna måkes og sopes rein, høyet legges i ”vandelen”. Dyrene fikk ikke ete det de ville, og ikke bare av godmaten, høyet. Lyng måtte de finne seg i å ”ete attåt”. Vinteren kunne bli lang, og hun hadde ansvaret for maten både i fjøset og kjøkkenet. Lørdag når Lasse sov var hun i marken etter lyngkipe. Hvor mange lyngkiper hun gjennom årene bar fra marken til ”attåtfor” skulle vært satt på siffertrykk, men får utstå, - ingen vet det. Hun hentet vann i brønnen, vannet, og satte seg så til melkekrakken. Litt saltsild fikk kyrne å lekkerier seg på. Hun pratet med dyrene, de var også hennes venner. Hendene drog og drog i spener, bøttene fyltes med varm melk. Takk lå i dyrenes gjevne tygging. Mannen kom aldri i fjøset uten at noe ekstra sto på. Ferdig i floren var det enda mørkt denne senhøstdag. Ekstra stillhet preget helgedagsmorgenen. De øvrige i “stove-huset” var i ferd med å våkne da hun drev med florestellet.

I kjøkkenet spratt gnistene til værs i pipeåpningen, sluknet og svant. Ilden humret lunt, men energisk. Tippoldemor, den lille spede gren av stamtre dere har her vest, nynnet mens morgengrøten boblet i jerngryten over gruen. Da gubben kom ut ”av hiet” nikket de vennlig til hverandre i det minsten (Lasse) fikk frokosttåren, litt fra hvert bryst. Han koset seg over humringen mor og barn hadde sammen, men sa ikke noe. Ingen rokk skulle surre, ingen klesvask, - helgedagen gav også henne føling av hvile og høytid. Det livnet i hver en krå, minsten (Lasse) skulle i dåpen, en festdag for alle. Hver og en dempet seg i gleden som hadde trang til å bruse ut. Han far lot livets alvor prege huslyden, men så snart han var gått på vei til sjøen kranset de eldre barna moren. De skrattet og skøyet sammen mens minsten blev reivet (pakket inn) for sin første kirkeferd.

En svak hvit-grå dis, nærmest som røyk, lå over Hauglandsosen. Holsnøy med Eldsfjellet ragende opp som en svak skygge var lett synlig en gang i blant. Været blir bra, antydet mannen til sin kone mens han var i ferd med å ta på seg lærskoene. Hans høystemte drag i det barske ansiktet over den korte breivokste skråtten viste stoltheten over å kunne føre en sønn til dåpen, nr. 2.

”Ei grannekåna såg ette huset. Ho mor hadde ny bringeklut og ny linhua. Me var so fine adle i hop. Eg hadde fengje nye tresko”. Anna, eldste-jenten rodde midtre åreparet, far forre, mor og Laien (Nicolai) aktre. ”Eg hadde han Lasse jå meg i rongen, nær ho mor, - eg var vel net begynt i skulen den gongjen,” (hun var kun 3 år eldre enn Lasse) er en del av oldemors beretning.

Seilmasten med sitt brunbarkede seil stakk fremom stevnen på sekseringen. ”Me var tre båtar følje, - ein fra Heggernes”. ”Då me kom te Berlandsondet vart med fira, og ved Ådlandsvik auka det på. På austsia av Herdle-fjorden talde eg seks båtar langs Øpselandet. Da va båtar mesta over all sjø då me kom te Herdlesondet, kjørebredde oselvare, lasta med folk, unge og gamle”. Solen var trengt gjennom disen, kirkeklokkeklangen dempet praten mellom folkene i båtene, - Gud kalte til sitt hus. Det blev trangt om båtplassene inne i kirkebukten. ”Mor bar Lasse og gjekk på sia av han far, me ungane ette”. La en tanke gå til svunne slektsledd neste gang dere går i kirken kjære barn og barnebarn.

Nordlig bris førte dem raskt tilbake til Haugland. De hadde spilt fokken med en åre og hjalp det gjevnt fyldte storseilet til en kvikk hjemreise. Da spiren blev tatt av seilet og fokken låret var turen over. Sekseringen blev forsiktig styrt til lunnane, - en av livets store dager hellet mot kveld. Helgedagsmåltidet, kokt saltet brosme, nykinnet smør, poteter og flatbrød blev liggende i minnet over dagen. ”Han far leste or Bibelen før bordbønnen, som vanlig, men mintes også prestens ord i ein liten preik”.

”Mitt folk bor i fredens hytter”. Symbolsk, dog en tankevekker vendt innad og utad, til dem i palasser eller de med prangende titler. Ja - det er ofte hyttelavt der de kristne bor. Og jeg er forvisset om at det lille huset på Plasse var en fredens hytte.

Kaffen var nylig (1889) tatt i bruk på Haugland og distriktet. Til sen nons (ettermiddagsmat - den niende timen) blev den lysebrune drikk servert i tre-skåler. Bykakene, brødet tippoldefar hadde kjøpt for helgens anledning under byturen fredagen, med et par fløtekister fisk, blev barnas største kulinariske glede.

En ny dag, mannen på nordtur i fiskelig vær da konen igjen tok fjøsstellet. Så vannbæring til storkjelen ute, oppfying, klesvask. Arbeidet gikk rask fra hånden i gjennomtrent rytme. Ungene, de eldste var på skolen. Lasse sov i vuggen da oldemor kom fra en av sine første skoledager. Selv sovnet hun om kvelden på den lille lemmen over stuen etter rokkehjulets gjevne gang og morens sang. Den hvitskurte stue var helgedommen innenfor det steinlagte kjøkken. Der samledes de til bordlesning og måltider, dog i en lettere tone når gubben ikke ledet bordsetet.

”At far min kunne gjera det gilde han hev gjort” Har noen gitt småkårskonene i Hordaland og andre steder i landet noen gullkantet omtale? Det betviles.

Umerkelig har en ny tid glidd inn over bygdene, nye vaner, nye skikker, nye hjelpemidler, maskiner og utstyr + utilfredshet. Nå overbys i pris for rokker, kister, setambere og treskåler, beinsjeer m.v fra tippoldemors tid. Så en kiste i dag for kr. 550,- anno 1876. Godt det blir tatt vare på, men unyttig om det ikke vennes tilbake i tanker til våre forfedre i blant, - bl.a. således at vi verner om opphavet, jorden.

Dessverre har jeg ikke kikket i kirkebøkene hvor slektens medlemmer er innført. Kanskje en av dere barnebarn vil gjøre det. (det har jeg gjort til gangs!). Der fremgår det nok hvordan hver og en blev innført i kristent manntall. Det er allikevel likegyldig om dåpen fant sted over et tinn- eller sølvfat, - hvor slektstammen hadde plass i kirken o.s.v. Jeg har forstått det således at den sosiale lagdeling ikke var helt så merkbar i Herdla-kirken som f.eks. i Bergenskirkene. Intet tyder på at vår slekt har hatt årsabonnement på de fineste plassene innenfor kirkemurene.

Tippoldemor var en kløpper i å kurere de mest almindelige sykdommen. Gjennom årene kokte hun en del urte-medisin. Hun var videre anerkjent for å være en dyktig jordmor og tok mot mange ”verdensborgere” i årenes løp, - som ”dugnadsarbeid” eller grannehjelp.

Slekten på Plasse opplevet stort sett høy alder. Tre søsken lever enda (1967) - når dette skrives, Laien, Berthine og Fina (og Larsine). Lasse forlot denne verden kun 3 år gammel (iflg. kirkebøkene blei han kun 1 1/2 år). Tross iherdig forsøk fikk de ikke liv i ham da ham blev tatt opp av brønnen han falt ut i. Lasses’s død og begravelse brant seg så fast i oldemors sinn at hennes førstefødte forlangtes å blei oppkalt etter ham, - og således bærer jeg navnet Leiv. Slik jeg har korte glimt av tippoldeforeldre, kan jeg nesten med sikkerhet si at tippoldefar trøstet sin hustru og deres barn med ordene ”Herren gav og Herren tok, Herrens navn være lovet”. Og tippoldemor sa like sikkert til seg selv, ”vær sterk”, det var hun ved egen vilje men tilføyde selv i sin tro, ”Det er Guds vilje”.

Mange fruentimmere på Fjeldsiden opp mot Skansen (i Bergen) hadde sin faste rømmekone i tippoldemor. Det var slik helt opp i mine guttedager at husstander hadde sine faste forbindelser ”på landet” og fikk kjøtt direkte derfra, surmelk, rømme og egg, - ja ofte også ved m.v.

Tirsdagskvelden da gubben kom hjemom etter å ha dregget opp flotekistene fra tur i Øygarden sto konen og strøk. Han drog inn eimen av stryketøy og den lette os fra jernet i det han strøk konen over det tynne gråsprengte håret. Det tunge jernet med torvglørne sattes på gruvekanten. Fiskegryten blev satt på, kveldsmåltidet stortorsken han hadde med hjem mettet alle. Poteter var en for kostbar vare til bruk en hverdagskveld. Før florstid neste dag bar tippoldemor setambere i en kipe (en setambere var noe de hadde bl.a. melk oppi, den var laget av tre og noen hadde lokk), han poteter i en annen, til sjøen. Måneskinnet gjorde gangen til naustet lett. Mattinen var det siste som blev plassert i båten før hu sa ”god tur da far”. Hun kunne ikke forlate Lasse som enda var avhengig av morsmelken så han måtte selv ta turen til konene hennes denne gang. 

Dvel litt ved hvilken rotur tippoldefar kom fra og skulle videre på før han igjen kunne gå i land på Haugland. Bruk Io-osen som målsammenlikning. 

Det var allerede trangt om plassen da han kom til Vågsbrunnen. Han måtte fortøye i båter som allerede var kommet inn til trappene ved Torvet. Handelen var alt i gang, kjøperne så ut til å være lystne på fisk. Han tømte ene flotekisten med fisk i framskoten og hørte allerede ropingen ”Ka har du for nokke der ute”. Sistakkede koner med store hvite forklær, sorte bluser, hvite kluter på hode og korg i hånd, - noen litt anderledes kledd, uten hodekluter, gjerne med to korger. De eldste madammene hadde ullteppelignende store kast over overkroppen, gjerne også et strikket skjerf over hodet, - en og annen fin frue med hatt og stokk var å se, - men disse var ikke av dem han handlet med. ”Jentene” hans kavet seg så nært båten som de kunne og ville også vite, ”Ka har du i kipen dine far”. Til det svarte han ”Eg sel bære fisk her”. Utsolgt for fisk bar det til tippoldemors madammer med setambere og poteter.

Når nå dere dveler ved tippoldefar forsøker jeg å lytte til praten mellom ekteparet da florstid var over, ungene i dyp søvn og tippoldemor fysen på å ”fretta fra bydn”. Jo, hun fikk greie på at det blev mer og mer ufremkommelig i den stadig voksende by, at byungene slang kjeften etter ”striler” som vanlig - men at konene på Fjellsiden var like hyggelige og blide. ”Jå eine kåno fekk eg kaffi”. - ”Da va madam Jørgensen da, tenke eg” mente tippoldemor. ”Eg glømte sydvesten jå ne, - og måtte oppat før eg kom meg tor bydn”. ”Byfølkje vært finare og finare i klea, - de kjem te tørje so de skudle i kjerko”. ”Hadde madam Fredriksen same tause enno?” ”Da veit eg inkje”. ”Eg lyt vel vaske strikketrøya di før du dreg te bydn att”, var de siste ord fra tippoldemor, før han sa, ”God natt- og Gud velsigne deg kåno mi”.

De to lurte seg til små ”luksusforetagender”, hver på sin måte, hun med tøyforheng foran setamberhyllene og litt krusety fra Norviken ved Torget og han høge lærstøvler så var gått å ha ”når han inkje var treskovær”. Han hadde gjort en god handel med oppgjør for fisk og det i kipene. Det hvithårete skjegget blev breiere rundt kjakene når han smilte, noe som skjedde neste morgen da han fant frem brøstsukkeret og løsebrødene han hadde kjøpt under byturen. Dessuten hadde han for første gang kjøpt den moderne varen under navnet ”tændstikker”.

Torsdag spanderte de på seg smaleføtter, - det hadde jo nyss vært slaktetid, - en riktig festdag i hverdagen med Lasses dåpsdag i minne.

Om ettermiddagen bar de havren de hadde høstet, tørket og tresket til nøstet. Anna, eldstejenten skulle være med til ”kvedne”. Tippoldefar hadde ”tinga” med en kar fra Manger dagen han var i byen og ville dra dit med kornet dette året. Været var også ”lagleg”. Tippoldemors verk, under vår Herres gode vekstår, skulle ”fullbyrdes”. Hun hadde gjødslet, sådd havren skjært den sammen med eldstebarna, satt kornbannen på staur og vært med under treskingen. Stegene ned til naust og båt var innarbeidet i skrått og foteblad. At månen holdt seg bak skylaget hindret dem ikke nevneverdig den tidlige rimfrost-morgen. Anna var søvnig og hutrig i kroppen, men våknet til full innsats til åretakene straks de satte fra land. De var nesten ved Skjelanger da det lysnet av dag og et sørlig vinddrag fristet faren å sette seil, - noe Anna ikke hadde noe mot. Lettet la hun årene inn i det seilet fyltes. Litt damt var det ved Skjelangerodden. Faren brukte årene en kort tid. Hun styrte til de fikk bedre vind og det bar mot Manger. På Manger brukte de samme vannet til flere kverner som lå etter hverandre langs Kverneleva, eller Presteelva som den kanskje kaltes. Elve-stumpen var godt utnyttet, så det er ikke av noen ny dato at elvevannet brukes ”oppigjen”. Den sinnrike kanal var en opplevelse å se både for far og datter. Kornet blev malt, men de var ikke klar for heim-ro før neste dag ved middags-tider. Vinden var imidlertid laglig. Selv om de måtte gjøre en kryss i Sætreosen og en i Herdlefjorden bar det raskt på hjemtur. Tippoldemor drog flere ganger inn den friske mel duft før hun la lokket over melkassen på lemloftet sent lørdagskveld. Hun gav kyrne en neve lett-mel i vatnet søndagsmorgen, en ”takkeså” over grøden i hus.

Mangt vitner enda om karrige tider, naturalhusholdning og strev for den daglige føde. Det er imidlertid mangt ved livet i dag som gjør at mange har et indre ønske om å leve som da, ikke minst for de ordene ”Jeg er livets brød”  hadde større innhold og mening.

Tippoldemor, min bestemor, - glimtene av henne er kjære i dag. Da hun med kipe på ryggen kom opp Gravebakken til Kronengengt, og ungene skrek, ”Der kommer en strilekjærring”, følte jeg hat til bylivet, samtidig som jeg ønsket at guttene i gaten ikke måtte ha peiling på at det var min bestemor. Jeg like ikke ordene ”Du e strilegutt du, - eg kan se det på din bestemor”. Som nevnt før en gang ”Strilegutt” i byen og ”bystril” på landet, - når vennskapet var i fare, min del av slekt omskiftet. Når det skjedde var tippoldemor forlengst blitt kårkone, en vever, liten skrått som kipen halveis skjulte. Da var ”dampen” kommet i fjorden, byturene en fornøyelsesreise der praten og strikkepinnene klirret under hele reisen.

“Du har da lettvint Berthina”, ble sagt en gang, noe oldemor ikke likte å høre selv om hun kjente forskjellen mellom barndoms-dager og da med elektrisk lys, gasskomfyr, rinnende vann, vannklosett o.s.v. 

Tippoldemor opplevde også forbedringer i eget hus før kår-tiden tok til. Huset ble bygget på til to stuer med kjøkken i midten, svaleganger i hver ende av huset og lemmer over stuene. Det kom jernkomfyr i kjøkkenet, steinhelle gulvet blev skiftet til tregulv, - parafin overkommelig - tippoldefar ”satt ikke på pengene”. Han var forresten litt av en stridens mann den tid slekten opplevet mye av overgangen fra natural til markedsjordbruk, fra omgang skoletid til skolestuetida. 

Herdla fikk skolekretser kort tid før oldemor begynte på skolen (midten av 1890). Haugland, Kjærgarden, Heggernes og Berland blev ”skule-krins” med skolehus i utmarken i Træ. Mange av ”kretshusene” som de kaltes er enda i bruk enkelte steder rundt om i landet. De gamle skolehusene var ikke alltid de beste i distriktet, ofte tvert om, stort sett laget etter samme lest, - en umalt stue, en gang og et lite kammers. ”Me satt på lange benkar at med langbord”. Drikkebøtten sto bort i ein krå og spyttbakken selvsagt ved kateteret. Skoleloven som påbød bygdene å bygge skolehus møtte hård motstand, delvis fordi bygdefolket selv måtte betale kostnadene, men ofte fordi mange barn på denne måten fikk lenger skolevei enn andre. Tippoldemor som hadde fått sin lille boklige lærdom i hjemmets stuer sendte sin barn gjennom ”marken” til Træ. Heggernesbarna og Berlandsungene fikk lang vei å gå. Var det vær til det rodde de, - uten skysskar selvsagt. Skolebygging var i mange år den største kommunale sak også i Herdla. Tippoldefar måtte døyve en del vonord fordi ”han gjekk inn for å kasta vekk 1600,- kroner”, hva et skolehus kostet den gang. Han eldste sønn ”Laien” fikk likens vonord, mange stygge, bak hans rygg, da fordi han gikk så sterkt inn for veibygging, bl.a. vei frem til dampskipskaien på Haugland.  

Den gang var det ubetydelig hva kommunene gav av tilskott. Veiene måtte bygges av oppsitterne (grunneierne) i form av pliktarbeide. Grunnavståing skapte sjelden ”problemer”. Prioritering og linjevalg var da som nå stridsspørsmålene, mange ”hadde klart seg i adle år slik da va”. Gårdsveier blev bygget uten noe som helst tilskudd fra det   offentlige. Det tok lang tid å bygge veier den gang, ikke på grunn av arbeidstempoet, karene hang nok i. Av rimelige grunner kunne ikke ofres mer en noen uker mellom onnene om våren.  

Det at de hadde hest på Io i mine guttedager medvirket til at jeg likte meg bedre der enn på Haugland om somrene. Derfor, kanske, erindrer jeg så godt når første hesten kom til Haugland, - ante ikke da at det var et resultat av onkel Laien’s kamp i veisaksspørsmål. Tippoldemor fikk med andre ord oppleve at det kjørtes møkk fra møtlingen med hest og kjerre, hun som hadde bært så mange, mange kiper gjødning utover åker og eng, først som ung kone på gården, senere med hjelp av sine barn. 

”Det bliver faae bøder dette aar, men ved Guds hjelp haaber jeg det bleiver mere neste aar” skrev en sogneprest i Hordaland til biskopen for ca 100 år siden (ca 150 i dag). Det var med andre ord smått med kontanter i bygdene. Hver og en tok godt vare på skillingene. Nøysomhet var ikke noe spesielt i vår slekt, det var livsnødvendighet. Et par ord til deg Tor (tante Kari sin mann): Å være lærer i ”oldemorsdager” var ingen storlønnet stilling, topplønn var 500,- kr året. Så de måtte nok ha litt ”åttåtnæring”. Hele skolebudsjettet i Herdla kommune ville neppe rukket til din årslønn. 

Tippoldemor tok forandringene med stor fatning, forsvarte de unge og fremadstrebende, så hun var sikkert glad over å kunne sende sine barn ”i skulen” for lærdom i lesning, skriving og regning. Selv kunne hun salmeversene utenat fra sine egne boklærdomsdager og hva hun senere hadde ervervet seg ”ud i lesekunsten”. Ungene hennes fikk lære litt mer om fremmedland og folk, om de gamle kongene og stridene våre mot svenskene. Jeg opplevet ikke å høre henne lese, men derimot tippoldefar. Han var veldig alvorsfylt når han åpnet Bibelen, satt seg vel tilrette og så over tilhørerne før han begynte sin stakato-lesning ”Akt ik-ke Her-rens vre-de rin-ge, og bli ik-ke mot-løs om e-der ref-ses av ham”.

Skoletiden var ikke lang for oldemor heller, 12 uker i året i 7 år, skolegang annen hver dag. De fikk god tid til hjemmearbeide og blev ikke skoletrette og lei. I fritiden var alle beskjeftiget skolevoksen arbeidsfør og de måtte trutt henge i.

 I samværet med foreldre og besteforeldre hadde tippoldemor og tippoldefar lært de forskjellige arbeidsformer, tradisjoner, sed og skikk, hvilket de førte videre til sine barn. Kontakten barna fikk med de voksne blev av stor oppdragende verdi. Barna fikk utfolde seg under hjelpende oppmerksomhet, - og jeg tror livet var rikere for de unge på mange måter på den tid. De hadde det romsligere for utvikling ved fantasi og initiativ.

Tippoldemor - tippoldefar - mannen som foresatte deres nybrottsarbeid, sønnen ”Laien” gjorde ikke skam på sine foreldres velgjorte arbeide. Han ofret seg videre for skogsarealet og er nå i sitt femogåttiende år (1968) tildelt en velfortjent hedersmedalje for personlig innsats. Men som ha sa, ”lærdommen fekk eg jå hos mor og han far”.

Laien, om vinterkveldene når været ikke gir ham anledning til å komme i båt med garn, eller i skogen lager han kiper, iblandt også tresko på bestilling. En vesentlig del går til barnebarn og andre i slekten som neppe bruker tingene til annet enn som ledd i ”statuskjeden”. ”Sildefisje hadde slege feil to år på rad. Eg hjalp han far med å laga tresko. Me rodde te Arna, han vart forresten et forrykande vær, - men me kom både fram og attende. Me selde adle skona og fekk 10 øre paret håtta eg. Den gonjen fekk eg 50 øre jå han far i løn for mi medverkna te fortenesta” fortalte han en gang. Kipen på Spelhaugen kan mor Kari (tante Kari) berette om.  

Tippoldemor med barneflokken når fisket slo feil år på rad lar seg vel plassere i lesernes forestillinger om datiden, men sammenlign ikke fire melkekuer med nåtidens melkeproduksjon. Mye av bosetningen i Øygarden og langt sør mot Bergen blev i sin tid grunnet på sildefisket ved de store silde år. 

Da som nå, - ikke alle silde år var like gode. Silden måtte under land før den kunne taes. De hadde hverken båter eller redskap til å fiske langt fra land. Fiskeren var heller ikke den som dro avgårde med stor fortjeneste. Slo fisket feil noen år var nøden ikke langt unna. Da var det godt å ha ”kånar” som tippoldemor å ty til, trofast på floreskrakken, ved rokken, med møkka-kipen, i slåtten, i skogen etter torv, rot-ved og lyng, ved årene til byen og tilbake, setamberturene o.s.v. Det skulle heller ikke stort tap av fiskeredskap til før sulten inntrådte der ingen ”attåtnæring” fantes. Og tippoldemor kunne ikke la være å hjelpe hvor det trengtes ”Mang ein så kom frå Plasse”. Da som nå, den som gir har oftest kun giverglede. Vondt ofte erfare hvordan takken er. 

Amanda, nå 60-årsjente (datter til Laien), et kjært søskenbarn av meg, en av dem som i praksis har vist hva hun lærte av sine foreldre og besteforeldre, - å være granne hjelpsom, og å vise samkjensle, har lett for å bli ”utnyttet”. Dette sies fordi det bør være en glede å kunne gi, - men det må være like naturlig å vise takknemlighet. 

En av mine onkler i denne slektsstammen, Rasmus, (bror til oldemor Berthine), seilte til sjøss noen av sine ungdomsår og satte seg det mål å bli sildekjøper og sildesalter. Han hadde kanske sett at det var kjøperne og salterne som tjente mest på ”sildeeventyret”. Rasmus nådde sitt mål på den måte at han kjøpte seg en liten skonnert i England, seilte den hjem og startet opp. Han som de fleste i slekten, egnet seg ikke som forretningsmann og blev langt fra rik på foretagendet. Rasmus blev en av slekten som mistet livet på sjøen. Han kom bort en høstdag i et forrykende vær mens han var i ferd med å berge fartøyet i det han satte ut ekstrafortøyning i en nødhavn på Norskekysten.  

”De gamle”, og silda, - blev det dårlig et år hadde de von om at neste år ville det bli bedre. Sildesølvet ville igjen møte strender og fjorder når ny vinter inntrådte. Og således må slektsledd leve videre, stadig i håp om bedre år. Nå trenger vi å se tilbake for å lære noe om hvordan man finner lykken i livet. ”Me hadde da trongt, men var lukkelege”

Etterord:

Kari (tante). Hadde mer om tippoldemor, men blev avbrutt. Men dette kan kanske dekke avslutningen, skrevet 11/11-67.

”Samtale”

Fader! trinnvis har jeg søkt, men feiler -

tankesynden er stor -

Før meg ved skogkanten, la ordet tale,

sannhetens vesen når meg

og fremmes i gjerning. -

La krafte frigjøres, frøkornet modne

for det evige liv.

Pappa Leiv